Fylkesleder for KrF og formannskapsmedlem i Vestvågøy kommune, Monica Kleffelgård Hartviksen åpnet Kystkulturkonferansens dag 2.

Her er hennes åpningstale i sin helhet:

Det er meg en glede å få ønske velkommen til Kystkulturkonferansen’s dag 2

Jeg håper dere hadde en fin dag i går, og en fin tur ut til Borgvær. Jeg er lei meg for at jeg ikke kunne bli med, og at jeg heller ikke kan resten av dagen i dag, siden det er formannskapsmøte.  Og årsaken til at jeg gjerne ville ha vært med, er fordi den tematikken rundt vår kulturarv er svært viktig for å forstå hvem vi er dag, og for å kunne sette kompasskursen for hvor vi skal i fremtiden.

Vår historie vitner om oppgangstid og nedgangstid, om kamp mot naturkrefter og tilgang på mat. Det gjaldt å tilpasse seg, dra nytte av de godene som området og naturen gav, og å gjøre det til sin fordel. 

For Lofoten har det vært tilgang på fesk, 

Her i Lofoten har det vært folk fra steinalderen av, de lofotingene som bodde her for 6000 år siden, livnærte seg av fiske. Kanskje har de vært her enda lengre… for på øya Træna snakkes det om 9000 år. Hvem var nå disse tidlige lofotingene som rodde fiske og trødd i marka, plukka litt bær – slik som vi fortatt gjør i dag.  Hvordan fant de sjøveien hit, hvor kom de fra?  

Biologien …har ikke endret seg stort siden den gang, men hva med hverdagene? Var det kanskje spørsmål som «hva har vi til middag», hvordan blir været, hvordan kan vi forsvare oss og faktisk beredskap som var tett på da, som nå? Hadde de bekymringer slik som vi har våre, og gleder sånn som oss? Det er sånne ting man kan filosoferer over når man bor mellom fornminner og har fine fjell som gir perspektiv over landskap som har huset både fangeleire fra andre verdenskrig og bosetting fra både jernalder og vikingtid, ja og steinalderen med. Hvor mange har stått og speidet ut over havet etter noen som skulle komme hjem, og etter de som aldri kom.

Spor fra ulike tidligere tider finner vi både som helleristninger, isotop-analyser, DNA-forskning, utgravninger og nedskrevne kilder, med mer. Puslespillbrikker som forteller bruddstykker av hvordan hverdagslivet har vært i vår fortid.  Biter av en historie som vi ser stykkevis og delt, og der det kan være utfordrende å se hele bildet av hvordan ting var. Det er litt lettere i nyere historie, enn i den eldre. Og ikke sjelden kan vi lese overskrifter som … «historien må skrives om», når nye oppdagelser gjøres og forskning avslører nye brikker. 

Skalden skulle fortelle historien om personer og hendelser, men det kan vel også tenkes at det var datidens PR-rådgiver og der hensikten også var å bygge både renommé og ettermæle.

Ja mange kunne nok tenkt seg en tidskapsel til tider, for å reise bakover i tid og se med selvsyn.  Samtidig som de fleste av oss heldigvis har nok, med akkurat nå. 

Likevel så er det så viktig å ta var på historien, for ting som vi i dag tar som en selvfølge, kommer ikke av seg selv. 

Demokrati for eksempel og retten til å ytre sin mening. Hvor skjør er den ikke denne ytringsfriheten og hva er alternativet? Vi skal ikke lengre tilbake enn 2. verdenskrig for vår del, der pressen ble underlagt sensur, og man som borger fikk represalier hvis man ikke var enig i de beslutninger som var gjort. Der mennesker ble satt i arbeidsleire om de var arbeidsdyktige, og det å BARE være – ikke var god nok grunn til å få leve. Da mennesket en periode hadde betinget verdi. Likeverd gjaldt ikke – og menneskeverdet var selektivt fraværende. 

Dette menneskeverdet som fikk et solid løft for 1000 år siden med kristenretten, loven som Olav Haraldson (den Hellige) fikk vedtatt på Moster.  Det ble starten på en tid som bedret kår for kvinner og barn, og for den som var fattig – og vi fikk søndagsfri – ja til og med trellene. Og etter hvert ble trellene helt fri. Der det ble slutt på ofringer av både mennesker og dyr. Det var ikke bare klanen lengre, men alle mennesker hadde lik verdi. Det ble holdt ting, der fellesskapet tok beslutninger – og der en person eller elite, ikke hadde suveren makt.

Et lovverk bygger på et grunnlag av verdier og de oppfatninger om livet, rett og galt, straff og belønning, som summen av de som er i posisjon til å påvirke, står for. Og er derfor også et godt historisk dokument som viser hva som var viktig i samfunnet på den tiden det var skrevet, men også at det var noe annet der – som gjorde det viktig å få skrevet lovene ned og få de implementert.   

Likevel er det et poeng å forstå tiden hvor nedtegnelser eller kildemateriell ble gjort, fordi hva som gjaldt da gjelder ikke nødvendigvis i dag. En del praksis som var vanlig før, tar vi stor avstand fra i dag.

Skoleboka er nok den første befatning unge nordmenn har med vår historie. Men også her er det plass til kun et utvalg. 

Flere av oss er nok også kjent med fremstillinger som Fred Flintstone har bidratt til å, bokstavelig talt, tegne et primitivt bilde av steinaldersamfunnet. Men så viser forskning at samfunnene ikke var så primitive, men at de folkene som har levd i de ulike tider hadde masse kompetanse innenfor det de gjorde. Ikke minst innen sjøfart. 

Helleristninger viser oss store langskip, og fra vikingtid vet i at de manøvrerte etter sol og stjerner, og kompasset kunne være en solstein som denne, eller kalsitt som den egentlig heter. Modige var våre forfedre også, for forskning viser oss at handelsstrømmer og folkevandringer har gått over store avstander, og det var ikke fred overalt hvor de dro (vikinger). 

Det var nå kanskje heller ikke fred de brakte med seg, vikingene når de dro på tokt – og selv om slavehandel har vært en betydelig handelsvare – har vi nå heldigvis eksempler på andre ting som også var gangbar valuta. 

I Nord-Skandinavia var det flere naturressurser i fjellene, som skinn. Norsk ull et annet eksempel, som var verdifull og populær i bronsealderen. Og vi må også nevne ærfugl som har vært spesielt viktig i Nord- Norge i lange tider, med alle utværene som fungerte som eggvær, dunvær, selvær og fiskevær.  

Funn av helleristninger indikerer at man jaktet gråhval, som igjen blir 12-15 meter lange og opp mot 40 tonn, for kanskje så langt tilbake som 4500 år siden. For Lofoten må vi ikke glemme fisken, og vi vet at vi har saltet og tørket fisk fra før vikingtiden, men ikke hvor langt tilbake i tid. Det var kjekk veimat når man skulle ta kystleden og skulle langt av sted.

For å overleve her i nord, så er det en forutsetning at man i tillegg til kunnskap om hvordan man levde av naturen, også kunne samarbeide. Kanskje er den norske «dugnaden» en del av en kultur vi har arvet fra langt tilbake i tid. Boka «12 000 år med norsk historie» av Wolfgang Wee og Sturla Ellingvåg tar for seg noen teorier om hvordan omgivelsene har påvirket oss som mennesker over tid, og leker med tankene at dette påvirker våre egenskaper og prestasjoner i dag. Boka har forresten gitt inspirasjon til dette innlegget.

Arkeologiske funn og fornminner kan viser oss hvordan man utøvde livet i de ulike kulturene som preger de ulike epokene, men for å få et mest mulig helhetlig bilde kommer vi ikke utenom det tanke-, kommunikasjons- og atferdsmønstre som er hos en gruppe mennesker, både i snever og vid forstand – og som det ikke er like lett å få kunnskap om i dag. 

Men vi vet noe om hvordan de ble begravet, eller i alle fall de som var høvdinger eller har stor makt. Gravhaugene var store og rikt utstyrt med alt hva personen kunne trenge, på andre siden. 

Og vi vet noe om hvordan de utøvet sin gudstro. Og om guden var av den hevngjerrige eller den nådefulle typen, var av betydning for den kulturen samfunnet hadde, og de ritualer og praksis de utførte. I likhet med i dag vil vårt verdigrunnlag påvirke hvilke handlinger som belønnes og hvilke som sanksjoners i samfunnet vårt.  

I jernalderen var Lofoten et maktsenter, og hvem som hadde makt og hvordan denne ble utøvd, vil også påvirke samfunnskulturen. Norge hadde mange småkonger, og Lofoten hadde væreiere, som skulle ha sin del av fangsten, kanskje var det datidens eiendomsskatt? Men det finnes også bosettinger på yttersida av Lofotodden, som var frie – der de selv måtte av sted for å selge fisken. Mer farefylt, men også mer fortjeneste.

Å være en del av et samfunn har vært avgjørende for overlevelse. Og opp gjennom historien har klanssamfunnene hatt stor betydning i å ta vare på sine. Disse usynlige båndene der familiemedlemmene bidro til fellesskapet og tok vare på hverandre, en forsikring i tilfelle angrep fra rivaliserende klaner, og sykdom eller skader som skulle pleies. Det gjaldt også å skape seg allianser for å få fred og beskyttelse.

Om vi ikke skal ta den så langt i dag, så er familien fortsatt av stor betydning i en samfunnsstruktur. Også i dag er det viktig med tilhørighet og familie. De tar vare på hverandre gjennom hele livsløpet, vi kan se verdien det har å tilhøre blant annet med felleskap og mindre ensomhet, vi kan se det på viljen til å investere tilbake i lokalsamfunnet og å ta vare på hverandre, bare fordi det er slekta. 

Ja, vi er formet av naturen og omgivelsene vi har vokst opp i, over  generasjoner, men også vi har formet landskapet vi bor i. Kulturlandskapet vitner om det. Og jeg dra frem kystlynghei, hvis forekomst er på de premissen at området blir holdt vedlike av spælsau, som beiter på en annen måte enn ordinær «langrompesau».  

Kystkulturen som vi er en del av, er en arv som det er viktig å bringe videre. Det er også en arv av kunnskap som er bygd opp gjennom generasjoner, kunnskap om overlevelse langs kysten vår. Kunnskap om forvaltning – som vil bli borte hvis den ikke blir tatt vare på.  Noe vil bli borte, som følge av den tiden man lever i – mens andre ting må man kjempe for å bevare.  For å lykkes, så trenger man både ildsjeler sånn som Borgværs Venneforening. Men jeg tror også at man trenger tid og interesse fra de kommende generasjoner, for å lære og forstå. 

Det å lære av hverandre, er ikke bare å følge en oppskrift – selv om det også hjelper – men man må helst «learing by doing» for å få «håndlaget» – og praktisere dette for å holde tradisjonene i hevd. 

I denne forvaltningen så er det kanskje oss som bor her, som er det sikreste korte. Og vi må være selektive i hva som skal formidles videre. Turisme og kommersielle interesser er ikke svaret på alt når det er kultur som skal formidles – det handler om at det må være en genuin interesse på innsiden. 

Så er det da også til ettertanke og høre om historie, hvor folk har klort seg fast – hvordan de holdt kontakten og fant hverandre – inspirerte og lærte av hverandre – dro ut i verden – sammenlignet med det livet vi har i dag;  «enkelt» med butikker, elektrisitet og flyforbindelse – og informasjonen finner vi på internett. Det setter det livet vi lever litt i perspektiv. 

Jeg vil også benytte anledningen til å takke Borgvær Venneforening og engasjementet og innsatsen for å løfte frem landskapsvernet på Borgvær, og å dra i gang møteplasser som denne konferansen.

Så ønsker jeg lykke til med denne dagen, og håper den gir rom for gode samtaler og kunnskapsformidling og – utveksling.

Og da gjenstår det bare å si takk for meg og for at jeg fikk komme. Og ønske lykke til på resten av dagen.