Borgvær er et av Nordlands mest særegne kulturmiljøer: et historisk fiskevær, et levende vitnesbyrd om kystkultur, handel og bosetting, og et landskap formet av både natur og mennesker over århundrer. Samtidig er Borgvær også et eksempel på hvordan verdifulle kulturmiljøer kan bli stående i et spenningsfelt mellom vern, forvaltning, eierskap og manglende handlekraft – med forfall som resultat.  Nå endelig er det kommet handlekraftige eiere som skaper optimisme.

Den pågående behandlingen av ny Kulturmiljølov på Stortinget gir en anledning til å se Borgvær i et nytt lys: ikke bare som et sårbart kulturminne, men som et sted med reelle muligheter for aktiv bevaring, bruk og videreutvikling, og visningssenter for nettopp det.

En lang historie med bekymring og utsettelser

Allerede i 2010 uttrykte daværende kultursjef i Nordland, Egil Murud, sterk bekymring for Borgvær. Han påpekte at viktige bygninger sto i fare for å gå tapt, og at to brygger allerede hadde falt sammen. Murud mente eierne måtte handle – eller overlate ansvaret til andre. Vestvågøy kommune ble pekt på som den nærmeste til å stille krav.

I 2011 beskrev Lofotposten motsetningene tydelig: fylkeskonservatoren ønsket istandsetting og åpnet også for ny bebyggelse tilpasset den historiske strukturen. Samtidig var Fylkesmannens miljøvernavdeling mer restriktiv, og pekte på øyas vernestatus som hinder for både gjenreisning og restaurering av bygninger som allerede var gått tapt – med mindre det ble gitt dispensasjon.

Resultatet ble en lang periode preget av søknader, avklaringer, utredninger – og fortsatt forfall.

Vendepunktet

I 2014 ble situasjonen igjen løftet frem. Egil Murud besøkte Borgvær på nytt sammen med eier Harald Høisen, representanter fra Vestvågøy kommune og Lofotr Vikingmuseum. Konklusjonen var klar: det hastet.

Samme år stilte Riksantikvaren 500 000 kroner til disposisjon for sikring av bygningene, og arbeidet med hovedhuset kunne begynne. Nils Kaltenborn i Vestvågøy kommune uttalte da at «det var grunn til å heise flagget».

Likevel gikk årene. Først rundt 2017 kunne man igjen se synlig aktivitet knyttet til bevaring på Borgvær.

Historien viser at Borgvær ikke har manglet vilje, engasjement eller gode intensjoner — men har vært fanget i et system der ansvar, virkemidler og handlingsrom har vært uklare og fragmenterte.

En ny lov – et nytt handlingsrom

Den nye Kulturmiljøloven som nå behandles, representerer et viktig skifte i tenkningen om kulturarv. Kulturmiljø ses ikke lenger bare som objekter som skal vernes mot endring, men som ressurser som kan forvaltes gjennom bruk, tilpasning og lokal verdiskaping — så lenge dette skjer innenfor rammer som ivaretar de kulturhistoriske verdiene.

Dette er særlig relevant for steder som Borgvær.

Loven legger større vekt på:

– helhetlig kulturmiljøforvaltning,

– lokal og kommunal medvirkning,

– bruk som virkemiddel for bevaring,

– og bedre samordning mellom vern, plan og utvikling.

For Borgvær kan dette bety:

– tydeligere rammer for gjenoppbygging basert på historisk dokumentasjon,

– større rom for kombinasjon av vern og skånsom næring (formidling, guiding, opplevelser),

– og et klarere ansvar hos kommunen som planmyndighet og tilrettelegger.

Fra passivt vern til aktiv bevaring

Borgværs historie illustrerer hva som skjer når vern blir et mål i seg selv, uten at det følges av virkemidler for vedlikehold, bruk og utvikling. Den nye loven åpner for en overgang fra passivt vern til aktiv bevaring.

Et meget godt samarbeid med bl.a.  Museum Nord, Vestvågøy kommune, Nordland Fylkeskommune, Riksantikvaren og Kulturminnefondet, skaper muligheter. Det gir Borgvær en ny mulighet: til å bli et levende kulturmiljø igjen — ikke som museum, men som et sted der historie, natur, formidling og bruk henger sammen.

Spørsmålet er ikke lenger bare hvordan vi kan hindre at Borgvær forfaller. Spørsmålet er hvordan vi kan bruke Borgvær på en måte som gjør at det blir tatt vare på for framtidige generesjoner.