Den første bosetningen i Borgvær, som jeg kjenner til er den som går fram av folketellingen i Borge 1801, og som er å finne både i Statsarkivet i Trondheim og Riksarkivet i Oslo. I henheld til nevnte folketelling (1801) var det to gårder i Borgvær på den tid- og gjestgiveren- som også var bygdeskipper – heite Nils Christensen. På hans gård bodde det ialt 17 mennesker, 8 av dem var i tjeneste hos Christensen.

På den andre gården bodde fisker-bonden Jens Gregoriussen med kone, 2 sønner og ei stedatter. Det kan jo være mulighet for at det har bodd folk her før de som nu er nemt, men det kan bare arkeologisk undersøkelse gi oss det rette svar på spørsmålet.

Men så plutsellg dukker den berømte, eller rettere sagt beryktede sagnomsuste Christian Alexandersen opp i Borgvær. Det har gitt mange fantastiske historier om denne mannen, men mye av det rom gikk på folketunga i denne sammenheng, var nok ikke så lite krydra med fantasi, og litt dikt. Men de mange skumle rykter som gikk i bygda vår i tidligere tiderom personen Alexandersen, hadde jo en god del med virkeligheten å gjøre. Og dette medførte at han fikk mange vannerende tilnamn. ( Bl.a. smuglar, sjørøvar ,profittjeger, storsnytar, løgnhals og røvar-Aalexander m. m. ). Det er kjent at Chr. Alexandersen skulle være født 1778, og det er sagt at han kom til Borgvær i 1814. I allfall fikk han bygselbrev på Borgvær nevnte år, av sogneprest Henning Irgens. Den tidligere gjestgiver og handelsmann Nils Christensen, hadde da frasagt seg stedet. Det var nok ingen på disse kantersom hadde noe faktisk, pålitelig kjenskap til eventyreren Alexandersens livsløp, som omfatta årene hans før han kom til Borgvær.

Adjunkt Leif Andersen, som har gitt ut boka » Røver-Alexander og Barken Patriot», har gjennom sin intense forskning funne fram til denne mystiske persons eventyrlige levnetsløp. Blandt annet har han vore like i Tyskland i sakens anledning. Leif Andersen var i Borgvar på befaring både i 1977 og 1978. Det var ett av de årene han tok det bilde av inngangen til den berømte Alexandersen hula på vestsia av Storborga, som er med i boka. De som har lest Andersens bok, og har sett alle de dokumentariske kilder han har innhenta og fått satt på trykk, må innrømne at det alt vesentlige av bokskriverens omtale av kaptein Alexandersen, er historisk riktig. La oss nu gå ca 160 år tilbake,som er tallet på de år som er gått, sia Alexandersen forsvant frå Borgvær, og sjå litt på ka han utførte av positiv virksomhet,gjennom de 6-7 år han var der. Han drev handel og fiskoppkjøp, og bygde en del hus. Ett synbart positivt minne står enda idag (1980), nemlig den mellom 160 og 170 år gamle brygga nede ved sjøen.

Eg får nu gå over til å benette om den landskjente Irgens-slekta, og spesielt den greinen av nevnte slekt som kom til å overta Borgvær kort tid etter at Alexandersen var rømt der i fra i 1821- og stedet går over til i bli privat eiendom.

Mitt kjennskap til Irgens-slekta bakom den ættegreinen som kom til Borge, har eg delvis fra tidligere samtaler med Johan Irgens junior. Men om hausten 1953, var eg sammen med den velkjente skribenten Ola Berg frå Buksnes, ute i Borgvær,og hans hovedærend der den gongen var nettopp å bli orientert om Irgens-slekta, idet han hadde i tankene å skrive om denne slekta og Borgvær. Og under samtalen med Johan Irgens i sakens anledning, noterte Ola Berg flittig. I Lofotposten av 28 nov. 1953, kom så Ola Berg (eller Brandulv) som hans signatur alltid var, med en lang artikkel om Irgens slekta og Borgvær. I nevnte artikkel er nok notatene fra Borgvær turen supplert med utfyllende stoff fra Ludvik Langbergs bok, som han kaller «Opplysninger om slekten Irgens fra Røros». Det var jo på Røros stamfaren for Irgens slekta her i Norge bosatte seg (og det skal eg ganske snart komme nærmere inn på), men først må eg nevne at den opprindelige stamfaren for den omtalte slekt, var den rike kjøpmann Henrik Irgens i Holsten i Nord-Tyskland. Sønnen Joachim Irgens, fikk slektsnavnet Irgens av kong Christian den 4de. Hos han var han i mange år hoffembedsmann, inntil kongen døde i 1648. Det er forbausende å legge merke til de store rettigheita denne Joachim Irgens oppnådde under sitt opphold i Danmark. Blandt annet fikk han enerett til kjøp av kronens kobberleier i Norge, og i 1866 også enerett til kjøp av kronens store gods i Danmark og Norge. Han erverva seg dermed mange eiendomma i Nord-Norge, både i Nordland og Troms – det såkalte Irgens godset. Han var dermed blitt en av kongerikets største godseiere, men bodde for det meste i Kjøbenhavn. I 1674 blei han adlet under navnet Irgens von Westerwich. Joachim Irgens yngste bror, Johannes Irgens, regnes som stamfar til den norske slekten Irgens. Etter å ha studert medisin, blei han av sin bror utnevnt til direktør for Røros kobberverk,og blei også medeier av verket med en tredevtedel, er det sagt. Ett stort malt bilde av han, som heng inne mot koret i Røros kirke har eg sett, idet eg har vært inne i den kirka 2-3 ganger. Denne Johannes Irgens, var gift med datter til Christian den 4de livlege, og de hadde i sitt ekteskap 12 sønner og 4 døtre. En av deres sønner som også heite Johannes Irgens, var prest i Loppa, der han blei ordinert i 1711. Seinere blei han sogneprest i Holtålen, og der døde han i 1733. Hans sønn, Fenning Irgens var hyttskriver ved Røros kobberverk,og hans sønn igjen, Johannes Irgens, var utnevnt til sogneprest i Lenvik 1754, og til sogneprest i Tromsø 1759, der han også blei prost og døde. Og det er med hans sønn, Henning Johannes Irgens, gamle Borge herred får sitt innslag av en grein av den berømte Irgens – slekten. Det skjedde ved at nevnte Henning Johannes Irgens, født 23. juli 1757, etter å ha vært sogaeprest i Torsken i Senja i 7 år, blei utnevnt til sognenrest i Borge i 1792, et embede han innehadde til i 1833, og hadde da vore sogneprest i Borge i ca. 41 år. Han blei 24. juli 1787 gift i Trondenes med Sognenrest Hans Falsters datter – Marie Elisabeth, født i Trondenes 7 juli 1766, og var altså 9 år yngre enn sin mann. I 1840, den 19. november døde Henning Johannes Irgens 83 år gammel, og frå 1844 oppholdt Marie Elicabeth seg i Thomas Angells stiftelse i Trondheim, der ho døde 27. mars 1851. Ho bloi altså 85 år gammel, og hadde da vert enke i 11 år. Ref. oversikten vedk. sogner.

Henning Irgens barn.

Borgvær var jo kirkegods inntil presten Henning Irgens kjøpte stedet, visstnok i 1822. Like etterpå overdro han det til sin eldste gjenlevende sønn Leonhard Irgens. Han dreiv handel i Borgvær ei tid, men lenge var det ikke, då han berre 30 år gammel døde i Bergen. Og så er det at hans 10 år yngre bror Henrik Irgens får overta øya, og straks setter igang med en omfattende utbygging og med stordrift både på sjø og land. Det var jo tidligere noen hus igjen etter at Alexandersen var forsvunnet, men disse blei jo kjøpt på konkursauksjon, etter han, av presten Irgens og hans sønn Leonhard.

1. Nybygging i » Gården»

a. Våningshus ( sorenskrivergården Bitteretad).

b. Stor krambu, bårstue, stabbur m/klokkhus i røstmønet kor det blei innstallert ei stor klangfull klokke. Denne varslet om når arbeidsdagen skulle begynne, de enkelte måltider og arbeidsdagens slutt.

c. En del andre uthus, derav 2 naust, det ene et stort fembøringsnaust, og et stort fjøs.

2. Utbygging i Hamn (Makkelvågen), rorbuer for ca 40 båter og ei stor brygge.

3. Annkaffet seg ikke mindre enn 4 store fartøyer: Jakta «Fortuna» og jektene «De fire brodre» «Sjøblomsten» og «Avanse» som alle gikk i fraktfart til og frå Bergen 2 ganger om året. Stor varehandel – dyktige styrmenn.

4. Utrusta fleire fembøringer, rodde sjølv som høvedsmann på en av disse i mange år. Det ble også bygget en 2 km. lang vei fra «Gården» og til fiskeværet Makkelvågen.

Ingrid Bergquist på besøk hos Birger Val etter han er passert 100 år

Det var liv og røre i hele Borgvær i denne tiden. Både fru Irgens slekt fra Oslo, samt mange handelsfolk og geistlige, som var på gjennomreise i distriktet, tok alltid inn hos Henrik Irgens, og nøt godt av hans store gjestfrihet.

I 1886 ble det bygget en vel 31 kilometer lang telegraflinje fra Ballstad til Borgvær, med luftlinje fra Ballstad til Borgvåg, og kabel fra Borgvåg til sørsia av Kalverret, så luftlinje nordover Kalverret, og til slutt kabel over Borgværsundet. En av de første «telegrafistinner» på Borgvær var Ellen Koch, fodt 1867. Hennes far var en bror av Otto Koch i Bodø. Senere ble hun gift med Henrik Irgens sønn, Johan. Dette var i 1890. Det er vanskelig å jevnstille noen forhenværende eller nåværende person i gamle Borge som på så forholdavis få år har maktet å planlegge og realisere så store og synbare beviser, på en uvanlig innsatsvilje, vågemot og dristighet på land og sjø, som denne mann. Det var på bakgrunn av disse verdifulle medfødte egenskaper at Henrik Irgens var istand å skape en slik fantastisk utvikling på denne lille øya Borgvær, ute mot det barske åpne Nordishavet og utbygge den til et kraftig samlende sentrum for hele Borge og distriktene rundt om.

Henrik Irgens ble i 1835 gift med Cristine Alette Tengmann, datter av væreier Johan Tengmann fra Ballstad. De fikk 5 barn, men etter bare 8 års ekteskup døde hun, og Irgens levde resten av sitt liv som enkemann, hele 54 år. Henrik Irgens overdro i 1877 hele Borgvær til sin sønn Johan Irgens, som ble gift med Ellen Koch, men den nye eieren døde allerede i 1894, samme året som hans far døde. Johan Irgens enke, giftet seg på ny i 1897 med sin handelsbetjent Emil Lind. Sammen dreiv de Borgvær til 1913. Då ble både handels- og fiskeoppkjøp avviklet midlertidig, og de flyttet fra stedet. Noen år etter kom Lind tilbake til Borgvær sammen med Johan Irgens d. y. (født 1894 ), sønn av den forige Johan Irgens. Disse drev gårdsbruket sammen inntil Emil Lind døde i 1925. Da overtok Johan Irgens driften av stedet, og holdt det gående til 1968, da familjen flyttet fra Borgvær.

Øya med det gamle handelsstedet ble nå solgt som feriested og overtatt av fremmede.

Disse opplysninger er forfattet av Birger Val.