Ólafur tvennumbrúni hét maður; hann fór af Lófót til Íslands;
hann nam Skeið öll milli Þjórsár og Hvítár og til Sandlækjar;
hann var hamrammur mjög.
Olafur tvennumbruni het mannen, han dro fra Lofotr til Island; han tok hele Skeið mellom Þjórsá og Hvítá og til Sandlækr; han varen stor hamram.
Lofotr var Vestvågøy i saga-tiden og dermed står vi nå i Olafur tvennumsbruni sitt rike. Olafur og hans folk reiste fra Lofotr til Island, og tok land på Olafsvellir i mellom årene 870 og 930, som i dag er i Skeiða- og Gnúpverjahreppur. Vestvågøy kommune og Skeiða- og Gnúpverjahreppur har vennskapsavtale. Denne avtalen ble underskrevet i 2004 på Lofotr Vikingmuseum, Borg.
Roller:
– Ansvarlig: Borgvær Venneforening ved Per-Kaare Holdal
– Olafur tvennumsbruni: Axel Árnason Njarðvík
– Áshildur: Sigþrúður Jónsdóttir
– Forteller / sagaskriver: Per-Kaare Holdal
– Helgi: Børge Klevstad
– Kor: Spivochi” na Lofoten/ ukrainsk damekor med Yuliia Yanko som dirigent.
– Rytme- og blåseinstrumenter: Trond Handberg og William Sørskår
– Lyd: Liland Lyd og Lys
– Video: Børge Klevstad og Jann Rolf Nordstrand
De bestemmer seg for å reise fra Lofotr til Island
OLAFUR (Axel):
Havet taler med to tunger –
den ene lokker, den andre advarer.
Jeg har hørt begge.
Jeg ser mot vest – mot sol og hav.
Der ute ligger Island.
Men først – Borgvær.
Vi må hente livets last:
fisk og dun, selkjøtt og egg.
Det er vår skatt –
det er vårt håp.
(hever hånden mot vest)
Vestover skal vi –
med sagaen i ryggen og gudene som vitner.
Áshildur trer frem (Sigþrúður)
Du taler med havet, Olafur.
Jeg taler med jorden.
Her står våre spor i jorden,
her kjenner steinen våre navn.
Borgvær gir oss brød og varme,
men havet tar – før det gir.
Jeg frykter ikke reisen.
Jeg frykter det som blir usagt
mellom bølgene.
Vi må tenke på våre to sønner, Helgi Trausti og Þórður Drífa. De skal også seile med oss.
Si meg, høvding –
reiser du for rikdom,
eller for det som kaller i blodet?
OLAFUR:
For begge deler.
For ættens fremtid.
For landet som ennå ikke har hørt våre navn.
ÁSHILDUR:
Da skal jeg veve min sang inn i din ferd.
Om du seiler vest,
skal mine ord følge kjølen.
Vi reiser først til Borgvær for å ta med oss vår rikdom, før vi seiler mot vest.
Må Island ta imot oss som jord tar frø.
Blant de eldste bevarte religiøse diktene i Norden finner vi den islandske salmen «Heyr himna smiður» («Hør, himmelens skaper»).
Teksten ble skrevet omkring år 1208 av den islandske høvdingen og skalden Kolbeinn Tumason, kort tid før han falt i slaget ved Víðines. Hymnen regnes som en av de eldste bevarte kristne sangtekstene i Norden som fortsatt er i levende bruk.
Det står i sagaen at Ólafur var en stor HAMRAM!?
Å være hamram (norrønt: hamrammr) i sagaene beskriver en person som hadde overnaturlige krefter og evnen til å skifte ham, eller i det minste fremstå som ekstremt vill og styrkefull, nesten som et dyr.
Skipet glir nå ut fra Borgvær –
vinden tar seilet,
og bølgene synger navnet hans.
“Ólafur – Ólafur tvennumbrúni!” til Island
Helgis kvad – den eldste stemmen fra nord
Helgi er sønn av Áshildur og Ólafur tvennumbruni. Han kvad dette til sin mor da han drepte hennes beiler etter at sin far var død. Det er det eldste kvad og dikt fra Lofoten og kanskje Nord-Norge, cirka år 850. Dette står i 4 islandske sagaer, blant annet Landnámaboka:
Da Helgi, sønn av Ólafur tvennumsbruni og Áshildur, kvad disse versene til sin mor etter å ha drept hennes beiler, var det trolig ingen som kunne forestille seg at ordene skulle bli bevart i nesten tolv hundre år. Likevel finner vi kvadet nedskrevet i hele fire islandske sagaer, blant dem Landnámabók. Det gjør dette til et av de eldste bevarte poetiske uttrykkene med tilknytning til Lofoten – og kanskje hele Nord-Norge.
Kvadet er mer enn en historisk tekst. Det er en stemme fra vikingtiden, skapt i en tid da historien ble bevart gjennom muntlig fortellerkunst. Hver strofe bærer spor av menneskelige følelser, ære, slektskap, konflikt og skjebne – verdier som sto sentralt i den norrøne kulturen.
Når kvadet framføres i dag, blir det ikke lest som et museumsstykke. Det får nytt liv gjennom ord, rytme og melodi. Den musikalske framføringen søker ikke å gjenskape nøyaktig hvordan kvadet lød omkring år 850. Vi forsøker å formidle den kraften, alvoret og den følelsesmessige dybden som ligger i teksten. Slik kan dagens publikum komme nærmere menneskene bak sagaene.
At Helgis kvad ble framført i Borge kirke, ikke langt fra stedet der Ólafur tvennumsbruni hadde sitt hjem, gir opplevelsen en helt spesiell symbolverdi. Dessverre var ikke været denne dagen slik at vi kunne ha «Ættesagen» utendørs. Dermed ble det inne i Borge kirke. Etter nærmere tolv århundrer vender ordene tilbake til oss. Sagaen ble igjen til levende fortellerkunst.
Helgis kvad er derfor ikke bare et minne om fortiden. Det er en kulturarv som fortsatt kan bevege mennesker. Gjennom ord og toner bygger det en bro mellom vikingtidens mennesker og vår egen tid – og minner oss om at de eldste stemmene fortsatt har noe å fortelle.
Vask, þars fell til Fyllar,
fram sótti vinr dróttar,
Örrabeinn, en unnar
ítrtungur hátt sungu.
Ásmóðar gafk Óðni
arfa þróttar djarfan.
Guldum galga valdi
Gauts tafn, en ná hrafni.
Band’s á hægri hendi,
hlautk sár af Tý báru,
lýg ek eigi þat, leygjar
linnvengis Bil, minni.
Jeg var der da Ørrabein falt til ravnene
og sverdene sang høyt.
Jeg ga til Odin Tormods tapre sønn,
ga galgeguden offer og ravnen et lik.
Lindet med linet
er høyre hånden min,
sår fikk jeg av slagbroren,
sant det er kvinne.
Axel Árnason Njarðvík og Sigþrúður Jónsdóttir, som Ólafur tvennumbruni og Áshildur
ÓLAFUR:
Her – mellom ærfugldun, tang og stein –
her samler vi styrke for reisen.
Dette er mitt land –
men havet, havet er mitt hjem.
Hver tørrfisk, hvert egg,
hver sekk med dun –
er minner jeg tar med.
Farvel, Borgvær.
Jeg vender tilbake –
om ikke i kropp, så i minne og i hamram.
Áshildur:
Vi drar fra ætta vår i Lofotr – men din husfru, dine to sønner og våre treller blir med.
Husk jorda vi kommer fra.
Husk namnet Lofotr, Borg og Borgvær.
Jeg blir med – slik kvinner alltid har gjort –
Og hold det som er ditt i orden.
Vi reiser vestover med ære.
Og ikke la oss høre at du faller med den.
ÁSHILDUR:
Ég stend hér og horfi á skipin vera gerð tilbúin.
Við – Ólafur, höfðingi Borgar, og ég.
Við fara saman til nýtt land.
Eg tók hendur hans,
og saman såg vit mot vest.
Jeg står her og ser på at skipene blir gjort klare. Vi – Ólafur, høvding av Borg, og jeg.
Vi skal dra sammen til et nytt land. Jeg tok hendene hans, og sammen så vi mot vest.
FORTELLER (Per-Kaare): Olafur tvennumsbruni, familien med sin rikdom, trellfolket og budskapet, er nå kommet til Island. De seilte vestover i årene mellom 874 og 930. De tok land på Skeið, mellom elvene Tórsá og Kvitá.
OLAFUR (Axel):
(ser ut over landskapet)
Her – her vil jeg bo.
Se, Áshildur – elvene slynger seg som sølv.
Jorden er rik, vinden mild,
og gresset bøyer seg som for velkomst.
Her skal våre barn vokse.
Her skal vår ætt slå rot.
ÁSHILDUR:
Ja, Olafur.
Her skal vi bygge hus og heim.
Jeg vil hente vann og fisk fra elva,
du skal jage viltet i åsene.
Og om natten skal vi høre vinden
synge vårt navn –
Ólafsvellir.
Áshildur og Olafur:
Fra Borg til Borgvær.
Fra Borgvær og Lofotr til Island.
Vi, Áshildur og Ólafur, fór – men sagaen fór med oss.
Den lever i vindens sus over havet,
i fjellenes stillhet på Skeið,
og i minnene her –
mellom Lofotr og Borgvær.
For sagaen dør aldri –
den bare venter på å bli fortalt igjen.
FORTELLER (Per-Kaare):
Og slik ble det.
Olafur tvennumsbruni slo seg ned på Olafsvellir i Skeið,
mellom elvene Þjórsá og Hvítá, der han bygde gården som bærer hans navn – Ólafsvellir. Det var et frodig landskap. Her hadde de tilgang til havet, og ikke minst et frodig og slette enger.
Men sagaen, den fortsetter…
Ólafur og Áshildur fikk sønnene Helgi Trausti, Þórður Drífa og Vade
Da Olafur døde, kom en mann – Þorgrímur, kalt Örrabeinn.
Han la sin hug på Áshildur.
Men sønnen – Helgi – så det ikke med milde øyne.
HELGI (Børge Klevstad):
Þorgrímur kom med smil – men jeg så løgn i hans øyne.
Jeg sa til ham:
“La min mor være. Hun skylder deg ingenting.”
Men han lo. Þorgrímur lést eigi hafa barna skap –
han bar ingen ære!
Så jeg satt og ventet på ham –
nedenfor Áshildarmýri.
Vi kjempet – og der falt Þorgrímur.
Æren var min, men hjertet tungt.
Jeg sto der hvor menn falt.
Jeg ga min styrke til Odin,
og lot ravnen få sitt bytte.
Slik endte striden –
slik levde æren.
EPILOG
Ásholdur og Ólafur :
Vonumst til að sjá ykkur vestan frá í fallegt ár – á Ólafsvöllum á Skeið. – Takk fyrir að hafa okkur að þessu sinni.
Håper vi sees i vest et vakkert år – på Olafsvellir i Skeið. – Takk for oss denne gang.
Ólafur tvennumsbruni ble spilt av Axel Árnason Njarðvík og Áshildur av hans kone Sigþrúður Jónsdóttir
Børge Klevstad fremførte teksten fra kvadet som sønn av Ólafur tvennumbruni, Helgi.
«Spivochi” na Lofoten, et fantastisk ukrainsk kor som framfører det musikalsk delen, med Yuliia Yanko som solist og dirigent. Koret sang på «gammel-norsk, islandsk og norsk!
Koret består av: Zlata Bushmych, Oleksandra Yanko, Marharyta Borysenko, Diana Balabanova, Iryna Kaplii, Oleksandra Brusenska, Alisa Sheremeliuk, Liudmyla Hurinovych, Iryna Shevchenko, Hanna Kryvchikova og Serhii Kondratenko
Trond Handberg og William Sørskår på rytme- og blåseinstrument.
De fleste vikingdraktene er kjøpt inn fra Ukraina.
Takk til Jann Rolf Nordstrand for video, Synnøve Klausen for all hjelp og Timmy Liland for lyden.
«Ættesagaen om Ólafur tvennumsbruni» er støttet av: Kulturdirektoratet og Samfunnsløftet fra SpareBank 1 Nord-Norge
Børge Klevstad framførte kvadet til Ólafur tvennumbrunis sønn, Helgi.
Comments are closed